Demokrati du liksom

Som fersk student på UiBs journaliststudier har vi i disse dager en kraftig gjennomgang av medias rolle i samfunnet. En av de viktigste funksjonene er at media skal være vaktvoffvoff mot statsmakten, en rolle som er rett og slett hellig i et demokrati.

I dagens Dagblabla står det at ti amerikanske journalister har fått store pengesummer for å spre dritt om Cuba og dets diktator, Fidel Castro. At en statsmakt betaler sine egne journalister for å spre usannheter i politisk øyemed er et typisk kjennetegn for ikke-frie mediesamfunn, der hvem som betaler og ikke målet om sannhet, råder. Eksempler på land med slikt presselandsskap er Nord-Korea, Kina, Syria og en rekke andre land vestlige land ikke akkurat liker å bli sammenlignet med. Men denne utskjelte klubben har nå fått et nytt medlem; USA.

At den amerikanske administrasjonen misliker Cuba og Castro er ikke akkurat noen bombe. Kommunistdiktaturet har holdt stand mot amerikansk imperialisme i nærmere 50 år, og har, tross en rekke ekstremt ekle forsøk på attentat mot Castro og invasjon, forblitt en kjip og irriterende liten veps i USAs egen bakgård. Så dagens oppslag er utifra det perspektivet lite overraskende.

Det som derimot er rimelig rystende er at USA med dette undergraver de frie medier og trår over en grense der media ikke lenger er en vakthund, men en logrende puddel for et stadig mer totalitært regime. Når en i tillegg legger til at USA overvåker sine egne innbyggere på en hel del ekstreme måter, kan en si at nok et hinder nå er falt for at USA nå snart kan betegnes som en fascisme-light-stat.

Selv om de amerikanske mediene ikke akkurat har vært skoleeksempel på kritisk presse mot statsmakten, der CNN og Fox konsekvent gikk med på å filme lykkelige, seirende soldater de første månedene i Irak, mens de rev ned Saddam-statuer i filmsetting regissert av Pentagon, så er dette et alvorlig steg i feil retning. Om USA lenge har hatt et vaklende demokrati, så er det frie USA nå nok et skritt nærmere avgrunnen.