Misforstått bosskampanje

For ett år siden meldte byråd Lisbeth Iversen (KrF) krig mot bossynderne i Bergen. De som slengte matrester, servietter, flasker og annet rundt seg skulle tas og pekefingeren var hevet høyt og dirret av moralisme. Nå, ett år etter, bader Bergen fortsatt i boss. Hvorfor?

Svaret er nok enklere enn de fleste tror. Hvordan skal vi kunne kaste bosset skikkelig når det ikke er steder, opplagte steder å kaste det? Jeg tilhører ikke dem som slenger rundt meg med mitt, og er helt enig med Lisbeth at dette dårlig folkeskikk. Men; imotsetning til henne tror jeg ingen "holdningskampanje" er greien. Tvert imot.

For når folk tydeligvis har så lite eierforhold til byen sin, så er det der tiltakene må settes inn. Å spille på folks dårlige samvittighet og utbasunere at dette er enkeltpersoners ansvar er typisk borgerlig politikk, der pekefingeren og ikke de gode løsningene er i fokus.

For det er løsninger som trengs, og der svikter byrådet. Bergen er en bossby fordi den er lagt opp til det. Istedet for pekefinger trenger vi flere bosspann, kildesorteringsstasjoner i hvert kvartal og oppfinnsomme løsninger som frister folk til å kaste bosset i spannet og ikke på gaten. Oslo Sporveier har lenge hatt en kampanje der de frister kollektivreisende med smilende trikkeførere, mildt sagt banale historier og lavere priser. Kanskje det er et smil og ikke en pekefinger som skal til for å få bossterroristene over på "vår side?" En annen løsning kunne være pant på 7-elenkrus eller noe annet, som gjør det økonomisk lønnsomt å levere inn bosset.