Blogging er blitt et svært viktig politisk verktøy, og det er ikke rent få som benytter seg av det - verken på høyre- eller venstresiden. Men det morsomme med blogger er at de også avslører litt mer enn det vanlige om personer, som utsnitt av intellekt, tankefremgang osv.
Derfor er det så deilig å få konstantert hvem høyresiden er, og hvordan de ressonerer seg frem til ting og hvor saklig de kan argumentere for seg. Bare ta en titt på klippet under:
Ps. Og et lite tips til alle; -aldri- blogg i helsetrøye. Det ser nemlig skikkelig nasty ut!
8 kommentarer:
FREDAG PUBLISERTE Morgenbladet en artikkel av den slovenske filosofen Slavoj Zizek. Han spør rett ut "Hvem skal henge Bush?". Slike sammenstillinger av en eksdiktator i et skrekkregime og en valgt leder i et fritt samfunn er vanskelig å tenke seg uten den vage angst som heter antiamerikanisme.
Den innstillingen omfatter uendelig mye mer enn kritikk av rå kapitalisme i det nye amerikanske klassesamfunnet og katastrofal utenrikspolitikk. Slik kritikk er helt nødvendig nå. Men under den finnes det en dypere holdning.
En bok om europeisk, særlig fransk, antiamerikanisme er ute nå, "Den teksta versjonen", skrevet av Stephen Walton, professor i nynorsk skriftkultur. Han tar feil når han sier i et intervju at USA-kritikk ikke lenger er sivilisasjonskritikk: "Det går helst på tidas meir eller mindre tilfeldige utanrikspolitikk. Det kokar ned til at Bush er ein tosk".
Det gjør ikke det. Man kan skrive lange artikler bestående av sitater som viser den generelle USA-forakten. Grensene mellom kritikk av politikken og av de "enkle, uvitende" amerikanerne og deres "fordummende" kultur, blir borte. Hvem som helst har sterke meninger om det "kulturløse og aggressive" landet.
Amerikanske tilstander.
Vietnamkrigen var et sjokk for de unge som ble voksne rundt 1968: De hadde dyrket amerikansk kultur, nå begynte de å hate politikken. I dag har det utvidet seg til et hat mot kulturen selv. Amerikanske tilstander og amerikanisering er blitt skjellsord. Venstresidens nye ikon, Magnus Marsdal, vil ha "tiltak" for å begrense USAs "brutale" kulturdominans, den raffinerte form for imperialisme som gjør at svært mange ser verden på en amerikansk måte, som han sier.
Gjør de det? Det norske bildet av USA er vårt bilde, det sier minst like mye om Norge som om USA. Og importen av det amerikanske har skjedd frivillig. Å se Norge som et hjelpeløst offer er en forvrengning. I 2003 skrev Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud den særdeles leseverdige boken "Frykten for Amerika". De ser det slik at den sterke folkelige sansen for amerikansk kultur har fått europeiske eliter til å forakte USA enda mer. Og frykten handler faktisk mer om kultur enn om politikk, mer om hvem amerikanerne er enn om hva de gjør.
"Norske intellektuelle har hatt det så travelt med å distansere seg frå Europa at dei ikkje har hatt tid til å distansere seg frå Amerika," hevder Walton. I dag er ikke dét riktig. Med en steindød EU-debatt blir det god tid til USA-kritikk. Landet symboliserer alt man er redd for: Globalisering, multikulturelt samfunn, kapitalisme og miljøødeleggelser.
Men er det slik at amerikanske myndigheter har brukt populærkultur som brekkstang for å åpne markeder, og at det i dag er "fullstendig politisk ukorrekt å påpeke dette", som Walton påstår? En kikk i norske aviser viser at ingenting vel er mer korrekt å hevde.
Kina mer populært enn USA.
Mens enkelte norske og europeiske fintenkere vil henge USAs valgte leder, viser meningsmålinger at det sterkt autoritære Kina er mer populært enn USA i Norge. Og Russlands skremmende utvikling opptok ikke mange før de siste mordene på harde regimekritikere. USA-hatet gjør Kina og Russland til blinde flekker.
I dette bildet passer det flott inn at regjeringspartiet SV sier i sitt arbeidsprogram, punkt 13.18, at USA er "den største trusselen mot verdensfreden".
Her frister det å sitere hva Leonard Cohen sa til NRK forrige uke: "Dere vil ikke like det som kommer etter USA".
http://no.wikipedia.org/wiki/Kommunismens_svartebok
Boken studentene ikke får lese
I alle debatter får vi høre at kristendommen førte til at to hundre tusen ble brent som hekser. Vi får aldri høre at kommunismen kostet hundre millioner liv.
Kommunismens Svartebok er omtrent ikke omtalt i Norge , siden dette standardverket om hvor mange liv venstresidens virksomhet har krevet kom, for få år siden. Den øredøvende tausheten vitner om at 70 prosent av norske journalister tilhører venstresiden.
(Ingen journalister stemmer, ifølge bransjens undersøkelser, de to folkepartiene KrF og Frp). Ved universitetene er det enda verre. Der har venstresiden 90 prosent av alle stillinger- men kanskje noen flere skap-intellektuelle som vil stå fram dersom Norge får et åpent internasjonalt akademisk miljø som England, Frankrike eller USA.
Rett skal være rett, venstresiden har en del uavhengige intellektuelle som kan overraske med ikke politisk korrekte standpunkter. Hva er det som er så interessant med boken til Stèphan Courtois? Det er tallet. I Kommunismens svartebok, boken over de offer denne totalitære ideologien krevde, står det 100 millioner liv.
Til sammenligning kan nevnes at heksebrenningen, som venstresiden kommer trekkende med i enhver kristendomsdebatt, krevde ett hundre og seksti tusen liv.
For ordens skyld gjør vi oppmerksom på en tankefeil (en av de mange på venstresiden). De som venstresiden skjeller ut som fundamentalister, bibeltroende vekkelseskristne, var ikke de som brente hekser (de var de som ble brent, da som nå), av de ideologiske makthaverne.En gruppe fremtredende franske historieforskere utga i fjor høst "Kommunismens svartebok". Boken ble en salgsuksess. Tidligere utenriksredaktør i Morgenbladet, Frank Bjerkholt, refererer bokens innhold og forteller om reaksjonene den førte til i Frankrike.
Når en historiebok på 800 sider selger som varmt hvetebrød, må det skyldes at den angår dype følelser. Det skjer når franske forskere endelig tar for seg kommunismens historie for å stadfeste dens opprinnelse og følgene for de nasjoner der den fikk makten. Bak "Le livre noir du communism" (Laffont), med undertittelen "Crimes, terreur, repression", står et halvt dusin historikere med Stephan Courtois og Nicolas Werth i spissen.
Hvorfor skulle det ta 80 år før fransk historieforskning tok dette tema opp i sin fulle bredde? Det skyldes nok at Frankrike er et av de siste land der begrepet sosialisme ennå er i hevd og der det fortsatt finnes et kommunistparti som ikke rødmer over tittelen.
Da statsminister Jospin ble spurt hva han syntes om å ha i regjeringen et parti som assosieres med en fortid som denne "svartebok" dokumenterer, svarte han at kommunistpartiet, riktignok sent, hadde tatt avstand fra stalinismen, og det var nok for ham. Han var endog stolt over å ha partiet med, sa han. Men et hovedpunkt i boken er en omstendelig kartlegging, basert på ny adgang til arkivene, av at Lenin begynte det hele. Stalinisme, det vil si nådeløs terror mot enhver motstand, ikke minst hos arbeidere og bønder, har gått for å være en avsporing fra den opprinnelige bolsjevisme. Men den ble lansert og anvendt av Lenin fra første øyeblikk.
Det franske kommunistparti er øyensynlig ikke ille berørt av den skrekkelige fortid. Partiet unnskylder seg med at formålet alltid var godt, og mener at det fortsatt er behov for tradisjonell statssosialisme. Og siden Jospin har bruk for partiet i sitt flertall, kan han ikke godt ta avstand fra det. Men ringvirkningene fra "Svarteboken" kan på sikt vanskeliggjøre forbindelsen. For alle som leser den vil ha vanskelig for å assosiere seg med begrepet kommunisme.
Boken kom ut sist november og selger fortsatt. Diskusjonen omkring den har vært varm. En ganske utbredt reaksjon er uvilje til å godta den sidestilling av kommunisme og nazisme som boken foreslår. Det franske venstre er så vidt ideologisk forankret ennå at det godtar avsløringene av kommunismen, men tviholder på en forestilling om at nazismen var prinsipielt verre.
De totalitære ideologier har satt sitt blodige preg på vårt århundre. Fascisme, kommunisme og nazisme fikk fødselshjelp av den første verdenskrig i sitt prosjekt om å skape det totalt nye samfunn i stedet for det borgerlige demokrati som fungerte dårlig. Så vel Mussolini som Hitler trådte sine politiske ungdomssko i radikale arbeiderpartier.
Mens Lenins prosjekt var universelt i sitt opplegg, valgte de to andre den nasjonale ramme, derav "nasjonalsosialisme". Men i alle tre tilfeller dreide det seg om å skape en ny type stat, partistaten til erstatning av demokratiet med dets individualisme og kapitalisme. En altomfattende og ensrettende ideologi, som krevde hårdhendt likvidering av all motstand, til og med av tvil, tok over, anført av en ufeilbarlig leder. Nazisme og kommunisme ble rivaler på samme marked, desto bitrere som de hadde et beslektet program, nemlig det nye messianske samfunn.
Stephan Courtois går langt i å sidestille kommunisme og nazisme, noe andre reserverer seg mot. Nicolas Werth, som skriver hoveddelen av verket om sovjetkommunismen, vil skjelne mellom målsetningene hos de to rivaler, og påpeker den forskjell i forventning som de skapte. Det er ingen lett distinksjon, for begges metoder og midler er skremmende like, og bunner i samme oppfatning av hva som trengs for å skape det nye samfunn. Det er massekriminalitet i roten av begge. F.eks. synes det ikke å være noen forskjell på å eliminere millioner av jøder fordi de er jøder, og likvidere like mange kulakker bare fordi de er kulakker (rike bønder). Mens nazismen presenterte jødene som den store fiende som måtte elimineres, proklamerte Lenin at kulakkene som klasse måtte likvideres. Den enes kamp mot en rase tilsvarer den andres kamp mot en klasse.
De russiske bøndene trodde bolsjevikene ville gi dem jord, men det var en misforståelse. I 1918 erklærte Lenin at tiden var inne til å føre en nådeløs kamp mot småbøndene som ikke ville underordne seg den nye disiplin. Og Leo Trotskij presiserte at "det er en borgerkrig som settes i gang". Bøndene motsatte seg den hårdhendte konfiskering av korn og andre matvarer. Her er et eksempel på de mange telegrammer som Lenin sendte rundt, her til partikomiteen i Penza:
"Kulakoppstanden i deres distrikt må slås ned uten nåde, for den avgjørende kamp mot kulakkene er i gang. Det må statueres eksempler. Heng offentlig minst hundre kulakker, ta alt kornet og publiser navnene. Offentliggjør også navnene på gislene, slik jeg ba om i mitt telegram i går. Gjør dette slik at folk i mils omkrets skjelver og sier: Se hvordan de blodtørstig dreper kulakker. Telegrafer at ordren er utført. Deres Lenin. PS. Finn frem til mer hårdføre karer."
I denne perioden forordnet Lenin opprettelse av konsentrasjonsleirer. Mens bare noen få tusen ble henrettet under de siste hundre år med tsarstyre, tok det Lenin bare noen måneder å slå rekorden. Både Hitler og Mussolini fortalte at de hadde notert seg Lenins metoder som eksemplariske.
I den samme perioden vokste arbeidermotstanden mot bolsjevikene. Omfanget av streiker truet simpelthen det nye styret. Marineopprøret i Kronstadt er det mest kjente av en lang rekke lignende motstandskamper. Arbeiderne streiket ikke bare for mat, men også for politiske friheter. Til det svarte Lenin at en arbeider i den nye stat er som en soldat. Streik er derfor jevngodt med sabotasje. Her er et annet eksempel på hans ordrer i denne situasjon, til sjefen for 5. arme i Kaukasus: "Jeg hører om streik blant jernbanearbeiderne og at også arbeiderne i Ijevsk er med. Jeg er forbauset over at det ikke reageres, at det ikke settes i gang massehenrettelser for sabotasje." Hele landsbyer kunne bli rasert og til og med angrepet med gassbomber.
I denne perioden mellom 1918 og 1922 regner Courtois med at flere titalls tusen bønder, arbeidere og gisler ble likvidert, og at hungersnøden i 1922 tok livet av fem millioner mennesker. Lenin uttalte at sulten er en "objektiv" alliert. Den ryddet landsbygden, førte frem et industrielt proletariat og eliminerte store deler av presteskapet, kort sagt banet vei for sosialismen, sa han.
Werth gir sin del av verket tittelen "En stat mot sitt folk". Sulten som våpen ble effektivt fulgt opp av Stalin da han under det neste store oppgjør med bøndene, kollektiviseringen fra 1929, provoserte en kunstig hungersnød som tok livet av seks millioner, storparten ukrainere, og sendte hundretusener i leir. Gulag ble et "rike" med inntil syv millioner innvånere. Selv etter at regimet var vel etablert, kom den store terror fra 1937, bl.a. med likvidering av nær 690.000 personer.
Sult er et varemerke for kommunismen også i andre land. Den største hungersnød i menneskehetens historie fant sted i Kina under Mao, som følge av hans stormaktsgale prosjekt for superrask industrialisering, "det store sprang". Mellom 20 og 40 millioner mennesker gikk med. Til tross for denne katastrofe som Mao alene var ansvarlig for, var det hans kritikere som ble fjernet. Etter en tenkepause kom Mao sterkt tilbake med en lignende tragedie, kulturrevolusjonen. Både Lenin og Mao må ifølge boken anklages for "forbrytelse mot menneskeheten" eller folkemord, etter definisjonen fra Nurnbergprosessen mot nazismen. Nå kommer, svært forsinket, prosessen mot kommunismen.
I Kambodsja kostet Pol Pots kommunistiske eksperiment to millioner menneskeliv. Lignende katastrofe gjelder for kinesernes fremferd i Tibet. Også i Nord-Korea opereres med tallet to millioner. Tapet av menneskeliv i Vietnam, altså bortsett fra krigen, men på grunn av regimets politikk, regnes til en million. Bl.a. tok Ho Chi Minh livet av 50 000 bønder i forbindelse med kollektiviseringen. Heller ikke Afrika ble spart. Angola, Etiopia og Mozambique opplevde en beslektet tragedie, likesom Cuba lenger vest.
Samlet tap i menneskeliv i kommunismens historie nærmer seg 100 millioner, med brorparten av dem i Kina alene. Det er det mangedobbelte av hva de store krigene i samme periode kostet. Ideene viste seg mer drepende enn våpen. Utopien ved makten blir utopien som myrder. I sitt mausoleum ligger Lenin som den mumifiserte forbrytelse mot menneskeheten. Det må russerne få ryddet opp i dersom de vil påberope seg et troverdig demokrati. Tyskland gjorde opp med Hitler. Russland må gjøre opp med Lenin.
At kommunismen kunne vekke begeistring blant vestlige intellektuelle, er et av århundrets store paradokser og etiske tankekors. Selv de som begynte å forstå, nektet å tro.
I en forløper for "Svarteboken" søker historikeren Francois Furet i "Le passe d'une illusion" forklaring på hvorfor oppgjøret med kommunismen tok så lang tid. Det henger til dels sammen med Stalins deltagelse i annen verdenskrig, etter først å ha satset på allianse med Hitler. Samtidig lyktes det kommunistene å føre an i den såkalte antifascistiske bevegelse, der Moskva skulle regnes som en støttespiller mot "ytterste høyre". Dessuten, for mange kritikere av det vestlige samfunn ble det tabu å rette kritikk mot kommuniststatene, fordi det kunne tolkes som forsvar for det borgerlige demokrati. Vi fikk det Furet kaller "filosovjetisme". Og noen søkte en "bedre" kommunisme hos Mao.
Slik kunne de fortsette sin ferd med alle de vestlige klakører bak seg, både Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot og de mindre profetene Castro og Ho Chi Minh. Men iallfall i Frankrike er det etter denne boken så godt som slutt med det intellektuelle medløperi. "Svarteboken" har satt en effektiv stopper for det.
hei liksom!
mette sa du ville selge ordførerkjedet? kvifor? ifht kjønnsroller må jeg si at det er flott at også menn går med prangende smykker. kniiiis. :D dessuten, hvem vil kjøpe noe sånt?
var ikke meningen å stirre sånn på deg her om dagen you asked for it! :P
iborg: Fordi ordførerkjedet er unødvendig, og har langt større verdi som salgsobjekt på QXL der det kan hente inn inntekter til Redd Barna el. :)
Ja, merket det, men stirring er lov. Ble bare så sinnsykt forvirret.
Anonym: Interressant innlegg. Veldig viktig å påpeke feilene til Lenin, Mao og Stalin, så den er jeg helt med på. Dessuten er den jo en kraftig advarsel over hva totalitære regimer som det i Nord-Korea er i stand til, og et viktig innlegg for å åpne debatten om hva som egentlig skjedde i Sovjet, Maos Kina og ikke minst Kambodsja. Tro meg, venstresiden i Norge, or forsåvidt hele Europa, har vel så stor interesse av at den debatten kommer opp som alle andre. For per idag slipper jo Høyre og FrP unna med å påstå at SV vil ha Sovjet-tilstander og kaller venstresiden for "sosialister" (og da i den forstand sosialisme som i Sovjet). Selv mener jeg og veldig mange med meg at det aldri har vært sosialisme i verden, og at Sovjet og Mao-Kina er langt mer lik andre totalitære diktaturer enn noen som helst visjon Marx eller andre venstreside-ideologer har hatt.
Dessuten, som et lite innspill til debatten; hva tror du fremtidens historikere vil skrive om demokratiet eller kapitalismen og den globaliserte økonomi? Jeg er sikker på at hvis en ser på dødsfallene forårsaket av demokratiske stormakter med kapitalistisk økonomi både direkte og indirekte, så kan en nok telle en hel del millioner der. Men hvem som skriver og hva som skrives vil avgjøres av hvilke makter som sitter med pennen om 50 år. Personlig håper jeg ikke det blir noen ny supermakt, men at store "nye" makter som Kina, India, Brasil, Russland og forsåvidt Iran vil ha en større respekt for FN enn det USA har hatt og latt FN være den som setter agendaen i verden, om noen først skal det. Men foreløpig er jo det drømmetenkning...
Jeg blogger alltid i helsetrøye
NESTE GANG:
Sett opp en advarsel om brutale bilder! Man kan jo miste synet av mindre! ;)
Når man snakker om ordførerkjedet. Jeg mener at et ordførerkjede bør bare være i hende på en ordfører, og bør ikke vandre rundt på det frie marked på qxl blandt eli hagen bøker etc. En innsamlingsaksjon men en ordfører i spissen vil gi betraktelig mer penger! Og en ting til; kulturarv!
Comrade Arnfinn: Det å være sosialist skal ikke være noen tur i lekeparken, Arnfinn!
Morten: Tviler ikke. Men please, aldri legg en video ut av det!
Meffe: Da kan vi godt selge det til et museum i Asia eller noe som kan stille det ut som "forhistorisk kulturarv fra Nord-Europa".
Eg skulle berre sei Hahahahahaha! eg...
Mhm.
Legg inn en kommentar