Brød og sirkus eller demokrati?

For de som enda ikke har sett filmen "Good Night and Good Luck", se den. Om du ikke tror at en langdrøy dokumentar om en ankermann i CBS i 50-årene kan underholde, så tro om igjen.

Handlingen er lagt til McCarthys tid med kommunistfrykt og Senats-høringer, der individets rettigheter måtte vike for storpolitikk og stormannsgalskap. Alle som på et eller annet vis oppførte seg unormalt eller kom på kanten med sjefene i Washington, kunne våkne neste dag med stempelet "kommunist!" over hele seg.

Filmen er et skremmende eksempel for hva som skjer når vi setter til side individuelle rettigheter og demokratiske prinsipper i forsøket på å nå "målet". Hvordan frykt, uvitenhet og muligheten til å bruke den uopplyste opinionen gjør det mulig for maktpersoner å karre til seg makt gjennom å spille på frykt. McCarthy gjorde det i 1950. Andre gjør det i dag.

Det skal ikke mye til for å se likhetstrekkene med McCarthys råkjør i midten av 50-årene og det en rekke aktører, partier og enkeltpersoner gjør i dag i forsøket på å karre til seg mer makt. Gjennom å misbruke hellige verdier som "frihet" og "demokrati" drepes idealene sakte med sikkert, mens stempling av andre som "terrorist", "fundamentalist" og gjerne også "sosialist" settes vanlige mennesker opp mot hverandre i en til dels kunstig konflikt som andre kan bruke som stige i klatringen opp mot makt og rikdom.

I filmen tar ankermann Ed Murrow opp kampen mot McCarthy for å hjelpe uskyldige personer, som mister venner, jobb, familie og livet sitt som følge av rykter, grunnløse påstander og baksnakk. Ed Murrow er selve idealet på journalisten. En person som forsvarer den lille kvinne og mann mot overmakten. Programmet som angriper McCarthy og hans metoder blir i senere i filmen tatt av luften. Hvorfor? Fordi det ikke tjener nok penger. Sponsoren som står bak programmet ønsker ikke å bruke penger på kontroversielle innslag som like gjerne kan slå tilbake på dem selv.

Hva er meningen med media? Skal det være et hypermoderne Colloseum der folk kun skal underholdes av enkle plott og store smell til glede for multinasjonale konsern og reklameindustrien, som hører kassapling for hver gang en ny episode av Hotel Cæsar går på luften? Eller skal det være et utfordrende medium som til enhver tid gjør sitt ytterste for å bygge opp og styre demokratiet og folks forståelse av samfunnet, oss og seg selv? I mine øyne lar nemlig ikke disse to idealene seg forene.

Ed Murrow, ankermann for TV-programmet som til slutt er med på å avsløre McCarthy sier i sin avlutningstale i filmen at: "We have currently a built-in allergy to unpleasant or disturbing information. Our mass media reflect this. But unless we get up off our fat surpluses and recognize that television in the main is being used to distract, delude, amuse, and insulate us, then television and those who finance it, those who look at it, and those who work at it, may see a totally different picture too late.".

Han avslutter med, som svar på tiltale om at opplysende program ikke fenger: "To those who say people wouldn't look(se på opplysende program); they wouldn't be interested; they're too complacent, indifferent and insulated, I can only reply: There is, in one reporter's opinion, considerable evidence against that contention. But even if they are right, what have they got to lose? Because if they are right, and this instrument is good for nothing but to entertain, amuse and insulate, then the tube is flickering now and we will soon see that the whole struggle is lost. This instrument can teach, it can illuminate; yes, and it can even inspire. But it can do so only to the extent that humans are determined to use it to those ends. Otherwise it is merely wires and lights in a box. Good night, and good luck.