Hva er rett og galt i feminismen?

Hva er rett og galt? Det er et spørsmål som jeg tror de fleste vil få problemer med å svare på. Det avhenger selvgølgelig av saken det angår, hvilke hensyn som ligger bak og hvem som vil merke konsekvenser og hvor store de eventuelt vil bli. Noen ganger er rett og galt ganske opplagt (drepe et menneske vs. å gi personen en klem), mens andre valg kan føles som evigvarende dilemma (stå i en humanitær katastrofe og få muligheten til å redde én person, muligens på bekostning av deg selv og eventuelt andre)

Et dilemma som føles veldig vanskelig er kampen for kvinners rettigheter på tvers av kulturer. Er det å forby hijab å frigjøre undertrykte kvinner, eller er det vestlig kulturimperialisme? Tross alt, det er flere kvinner i verden som bruker slør, burka eller andre klesplagg som skjuler mye, enn det er kvinner som kan gå i stort sett hva de vil.

Oppfatningen er ofte at menn i Midt-Østen, Afrika eller et annet eksotisk land, gjerne slår konen, tvinger henne til å gå i et svart telt med åpning kun for ansiktet, og som gjerne i tillegg gifter seg med flere kvinner for å til enhver tid kunne ha noen å voldta. Er dette et syn vi har fordi vi alle ønsker kvinner mer rettigheter, eller er det kanskje noe annet som ligger bak det synet?

Dilemmaet kommer særlig sterkt opp når det er snakk om frigjøring i land der kvinner, utifra vårt perspektiv, har blitt undertrykt i lengre tid, som følge av enten religion eller kultur. Er det feil som feminist å argumentere for at kvinner i Iran skal kunne gå i miniskjørt, ha håret fritt og bruke lebestift og maskara?

Paradokset, som noen vil mene det er, blir jo da at deler av den feministiske kampen her til lands går ut på å venne jenter og kvinner av med "tvangssminken", den uskrevne regelen som sier at du som jente er mindre attraktiv uten sminke, barberte legger og blondt hår enn med. Er det en motsetning i feminismen, en blank selvmotsigelse, slik media ofte kan fremstille det?

Slik jeg ser det, og det er et syn jeg har fått gjennom SU, så handler feminisme om frihet. I motsetning til slik media fremstiller situasjonen, i motsetning til slik Siv Jensen og andre selverklærte "feminister" ser saken, så handler ikke feminisme om sminke til alle, om at jenter i Teheran skal kunne gå i miniskjørt eller at Burka bør forbli telt og ikke et vanlig klesplagg for kvinner. Det handler om at jenter skal kunne velge sin egen vei i hverdagen.

Med det så skal det også poengteres at den slemme mannen som vi ser på TV, konemishandleren med skjegg, turban og Koranen svirrende rundt oppi hodet, han lever i beste velgående her hjemme. Riktignok i litt annen form, men same shit, different wrapping! For er det ikke slik at menn her hjemme stiller krav til at jenter skal sminke seg, de skal være villige i sengen og de skal godta at ektemannen tar seg noen svev på byen og gjerne har seg med andre kvinner? Paradokset da blir ikke at kvinner i Indonesia og Norge kjemper stikk motsatte kamper, men at mannen i store deler av verden, tross likestilling, forskjellig kultur og forskjellig religion innerst inne i grunnverdiene er den samme.

Mange tenker kanskje at dette her er jo en selvsagthet å si, og at jo, selvfølgelig, dagens globale kultur er bygd på en patriarkalsk arv. Men jeg tror at svært mange menn vil sette kaffen i halsen den dagen de faktisk erkjenner at de har svært mange likhetstrekk til de mennene som de fleste nok ikke vil vedkjenne seg. At den gale mannen på NRK Dagsrevyen faktisk lever etter de samme verdiene og selvsagthetene som en selv.

Dermed blir det enda viktigere å få frem frihetsbegrepet som ligger i feminismen. Ikke Høyre-sidens frihet med prislapp, men den friheten at jeg som menneske skal kunne velge hvem jeg vil være, hvordan jeg vil fremstå og hva jeg vil gjøre ut i fra mine egne ønsker og mine egne behov.