Det blir litt mye linking for tiden, er klar over det. Men når noen sier det jeg mener, og da bedre enn jeg selv kunne forklart det, så er det naturlig å sende mikrofonen videre. Jeg publiserer derfor Auduns lille kommentar til Paul Chaffey:
Direktørens valg
Paul Chaffey ordnet opp. Elevene fikk høre musikk i friminuttet. Chaffey var myndig elevrådsformann da han gjorde gjesteopptreden i Søttitalls-kameratene. De som husker Lille Lørdag-episoder fra 1995 husker kanskje også hvordan det gikk til slutt. Elevrådsformann Chaffey forlot elevrådet. Han ble kompis med overlæreren, utnevnt til sjef i lærerrådet, ”og fikk så mange lollipop han ville”.
Om Harald Eia og Bård Tufte Johansen forutså Chaffeys forvandling, fra miljøpolitisk talsmann for SV til direktør i NHO, vites ikke. Men når Chaffey forteller om sin politiske reise er det ikke avstanden han har tilbakelagt som slår meg. Snarere tvert imot. Skal vi tro hans egen beretning var motstanden mot venstresidens posisjoner tydelig til stede allerede da han var en ganske nyvalgt stortingsrepresentant. Det var et ”sjokk” for Chaffey å reise rundt i SVs lokallag og oppdage at det ikke var støtte å hente til et all-europeisk Nato og et sterkere EU i 1990-91. Chaffeys hyllest til USAs rolle i Europa, og hans tilslutning til frihandel og mest mulig markedsøkonomi, måtte nødvendigvis plassere ham utenfor SV.
Paul Chaffey peker på mange svakheter ved venstresidens prosjekt. Jeg tror vi på venstresiden skal innrømme at noen av dem har noe for seg. I Samtiden beskriver han for eksempel sin egen tilværelse som SU-leder som ”en slags kommentatorrolle høyt hevet over vanlige politiske saker. (…) Du er mot kapitalismen og kritisk til parlamentarismen. Du er for et helt annet system. Et system du ikke kan beskrive, men det gjør ikke noe for det er svært få som bryr seg om hva du sier”. Ja, iblant har den radikale venstresiden vært litt sånn. Litt høytsvevende. Som Chaffey, opplevde også jeg at det kunne være lang avstand fra visjonene i Sosialistisk Ungdom til de hverdagslige utfordringene i en stortingskomité. Men møtet med dag-til-dag-politikken var for meg en inspirasjon til å skape bedre sammenheng mellom kort- og langsiktig sosialistisk politikk, ikke et argument for å bevege meg mot høyre. Chaffey har rett i at venstresiden havnet i en defensiv ideologisk posisjon på 80- og 90-tallet. Men det er ikke et argument for å gi opp jakten på en vei forbi kapitalismens begrensninger. Det er et argument for å gjøre jobben bedre. Heldigvis er dagens unge venstreside godt i gang med det.
Det mest interessante ved Chaffeys artikkel er hvor påfallende uberørt han er av alvoret i situasjonen til den kapitalistiske verden i 2006. Her møter vi ikke et eneste menneske som sliter. Her finnes ingen svar på hvorfor så mange søker tilflukt hos det ekstreme høyre eller i religiøs fundamentalisme. Ingen refleksjoner over hvorfor den høyresiden han identifiserer seg med sitter til halsen i irakisk gjørme. Som SU-leder skrev Chaffey en bok om miljøproblemene, ”Grønn framtid?”. Nå skriver han et politisk essay i ti punkter, over ni sider, uten å nevne dem.
Chaffey tegner i stedet et rosenrødt verdensbilde. Det ligger til grunn for hele hans resonnement om hvor feil det er å være sosialist. Det er derfor påfallende at han, utenom en løsrevet henvisning til indiske og kinesiske veksttall, ikke forsøker å dokumentere sin påstand om at alle blir rikere hvis de bare deltar i den kapitalistiske markedsøkonomien. Det er tvert imot slik at nettopp de fattige land som mest trofast har fulgt nyliberale utviklingsmodeller de siste årene har blitt utsatt for en lang rekke økonomiske og sosiale sammenbrudd. I Peru forsvant halvparten av industriarbeidsplassene på få år, samtidig som reallønnen ble halvert. Mongolia fikk 90 prosent av sin industri rasert på 2-3 år. Argentina gikk ganske enkelt konkurs i 2001. I Russland førte sjokkovergangen til markedsliberalisme til en nedgang i produksjonen så stor at den neppe vil nå 1990-nivå igjen før om enda et tiår. For de fleste som lever i det tidligere Sovjetunionen, skriver Joseph Stiglitz, «har livet økonomisk sett blitt enda verre under kapitalismen enn de gamle kommunist-lederne påstod det ville bli». Den sterke veksten i India og Kina skyldes at de har gjort noe helt annet, nemlig insistert på sterke statlige reguleringer og beskyttelse av eget næringsliv.
En FN-studie har anslått at verdens 48 fattigste land taper mellom 300 og 600 millioner dollar hvert år på handelsunderskuddene deres deltakelse i WTO fører med seg. Enkle fakta teller mer enn store ord. Fattige land er ikke fattige fordi de står utenfor kapitalismen. De er fattige fordi de er tildelt en underordnet rolle i verdensøkonomien. De eksporterer råvarer, billig arbeidskraft og forbruksvarer det ikke lønner seg å produsere i rike land. Som vi vet øker den nyliberale kapitalismen dessuten forskjellene dramatisk også i vår del av verden.
Paul Chaffeys premiss er feil. Vi lever i en verden som har sendt mennesker til månen, som produserer rikdommer som kunne gjort hele menneskeheten mette og tilfredse mange ganger – men som på tross av alt dette ikke greier det mest grunnleggende, å fordele godene sånn at det blir nok til alle. Det er derfor det trengs et radikalt prosjekt, et sosialistisk alternativ. Kapitalismens håpløst urettferdige fordeling er det fremste symptomet på dens grunnleggende problem, demokratiproblemet. Når eiendom, ressurser og rikdom konsentreres på få hender blir det umulig å skape en samfunnsutvikling som tjener flertallets interesser. Det fantastiske med demokratiske strukturer er at to fattige kan slå en rik. Det er mer demokrati som kan gi oss redskap til å møte utfordringene jeg her har beskrevet. Det står i skarp kontrast til Chaffeys mål om mer markedsliberalisme og mindre ”politikk”.
Sosialisme betyr mye mer demokrati. Mer makt til folk på arbeidsplassene sine, mer makt til folkevalgte organer over samfunnsutviklingen, et mer deltakende demokrati som gjør folk til noe mer enn tilskuere i politiske prosesser. Det er hva jeg mener med sosialistisk utvikling. Chaffey abonnerer på Bresjnevs versjon - at staten eier alt og alle. Slik må vi forstå ham når han skriver at muren falt fordi ”sosialismen ikke virket”. Hvis det var dette han trodde på da han kalte seg sosialist er det ikke rart han føler behov for å ta avstand. Det ville jeg også gjort.
SV kjemper både for grunnleggende, langsiktig samfunnsendring, og for forbedringer i folks hverdag her og nå. Det henger sammen. Stans i privatiseringen av felleskapets eiendom, full barnehagedekning og gratis skole, en bedre arbeidsmiljølov, tilbaketrekning fra Irak og sletting av u-landsgjeld. Det er slikt SV er i regjering for å gjennomføre. Det er sosialistisk politikk. Men Paul Chaffey skriver ikke om dette, som han sikkert også er mot. I stedet maner han fram bildet av et parti som vil gjenreise Berlinmuren. Det er lettere å demonisere.
I Samtiden skriver Chaffey at for ham handlet det å være medlem av SV om ”Det gode mot det onde”. Men politikk handler ikke om det. Politikk handler om å ta stilling mellom ulike interesser. Demokrati handler om å la disse interessene brynes mot hverandre. Det er derfor meningsløst å hevde at skillelinjene i politikken går mellom nytt og gammelt, slik Paul Chaffey gjør. Da finnes det ingen forskjell på hjelpepleieren fra Stovner og direktøren fra Bærum. Det er kanskje et behagelig verdensbilde for direktøren, men det har fint lite med virkeligheten å gjøre. Hovedmotsetningen i politikken går mellom de som vil gi mer makt til demokratiet, og de som vil gi mer makt til direktørene. Sosialister trenger ikke miste nattesøvnen av at direktør Chaffey foretrekker det siste.
Som en liten kommentar så er jeg helt enig med Audun i hans analyse av politikk, som noe som ikke skilles av enkle, teoretiske forskjeller, men noe som skapes i de reelle konsekvensskapende skillene vi ser i samfunnet. Og som en liten tilføyning; venstresiden sliter ofte med å få frem dette frem i debatten. Det er derfor viktig at Auduns, og andres ord i denne saken, blir tatt frem, lest og hørt og tatt til etteretning når en nå fremover jobber videre med å konkretisere Vårt Alternativ.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar