Da var 17. mai over folkens! Og tro meg, du kommer ikke til å savne denne miksen av is, pølser, fulle 18-åringer i røde selebukser før vi atter igjen siger inn i mai i 2007.
Det er to ting som får meg til å synes 17.mai skiller seg fra andre dager.
Den første grunnen er at det får meg til å tenke at "Oi, nå er nok et år omme"! Tanken på at det bare gjenstår en rundt 30 slike feiringer før jeg er godt oppi pensjonsalder får meg til grøsse noe. Det som også er sykt er at om ti 17ende så er skriver vi årstall 2016. Kanskje en overfladisk betraktning, men 17. er faktisk en av få milepæler i løpet av året som faktisk gjør at du klarer å holde tellingen. Mens en 10-åring syntes det er en evighet mellom hver julaften og 17. mai, så blir det mer som en søndag i året for oss som "er en tanke eldre."
Den andre er jeg ikke alene om å dele. Da Chiku Ali (RV) stilte opp på intervju for NRK sa hun at 17. mai er den eneste dagen der alle nordmenn legger av seg all syting og fremstår som tolerante og glade. Enig med henne der, men hvorfor er det så vanskelig å vise samme godvilje de 364 øvrige dagene i året? Men én av 364 er i det minste en begynnelse Ola og Kari. Med mindre Carl I. tar over sjefsstolen så kan vi kanskje komme opp i hele to!
Anyway, da var fyrverkeriet over og jeg trekker meg tilbake til en høyst fortjent hvile etter dagens abnorme strabaser!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar